Her er grunnen:
1. Gravitasjonstrekk:tyngdekraften er det som holder oss forankret til bakken på jorden. Jo større gravitasjonstrekk, jo mer føler vi vekten nedover.
2. Bane jord:romstasjoner som den internasjonale romstasjonen (ISS) går i bane rundt jorden i høy hastighet, typisk rundt 17 500 miles per time (28 000 kilometer i timen). Denne orbitale bevegelsen skaper en akselerasjon som avbryter det meste av gravitasjonskraften de ville føle hvis de sto på bakken.
3. Fri fall:I hovedsak er astronauter og romstasjon begge i en tilstand av evig fritt fall. Kombinasjonen av ISSs orbitalhastighet og gravitasjonstrekk av jorden resulterer i et tyngdekraftsmiljø i nærheten inne på stasjonen.
4. Vektløshet:Uten den konstante tyngdekraften opplever astronauter vektløshet. De flyter fritt inne i romstasjonen som om de svømmer under vann eller suspendert i luften.
5. Orientering og bevegelse:I mikrogravitet kan astronauter lett endre orientering og bevege seg uten problemer uten de vanlige begrensningene for tyngdekraften. De kan skyve av fra vegger eller overflater for å bevege seg rundt i stasjonen, bruke rekkverk eller andre støtter for stabilitet.
6. Væskeskift:Mikrogravitet kan også påvirke fordelingen av væsker i menneskekroppen, noe som fører til fysiologiske tilpasninger og endringer i kroppssystemer. For eksempel kan astronauter oppleve endringer i blodtrykk, væskeskift og endrede balansemekanismer.
Det er viktig å merke seg at mikrogravitet ikke er det samme som null tyngdekraft. Det er fremdeles noe gravitasjonsrekk i jordens bane, men det er betydelig redusert sammenlignet med tyngdekraften på jordens overflate. Mens astronauter opplever vektløshet og ser ut til å flyte, er de fremdeles utsatt for noen gravitasjonskrefter.