Pels: Isbjørner har tykk, hvit pels som isolerer dem fra kulde. I et ørkenmiljø vil de sannsynligvis utvikle tynnere pels med en lysere farge for å reflektere sollys og redusere varmeabsorpsjonen.
Kroppsstørrelse: Isbjørner har store kropper som hjelper dem å holde på varmen i Arktis. For å tilpasse seg ørkenen, kan de utvikle mindre kroppsstørrelser for å redusere overflaten og minimere vanntap.
Atferd: Isbjørn i Arktis jakter sel fra havisen. I ørkenen måtte de utvikle nye jaktstrategier. De kan bli opportunistiske åtseldyr, som lever av små ørkendyr eller insekter, og kanskje til og med planter om nødvendig.
Vannbevaring: Isbjørn får vanligvis vannet sitt fra havisen eller ved å drikke sjøvann og filtrere ut saltet. I ørkenen måtte de være ekstremt effektive til å spare vann. De kan utvikle evnen til å lagre vann mer effektivt i kroppen eller trekke ut vann fra maten.
Dvalemodus: Isbjørner sparer energi ved å gå i dvale under den arktiske vinteren. I ørkenen kan de utvikle kortere perioder med dvale eller estivering for å overleve gjennom ekstremt varme perioder.
Begraver: Isbjørner kunne tilpasse seg ved å grave huler eller finne ly under steiner eller i huler for å unnslippe den brennende ørkensolen og ekstreme temperaturer.
Svettekjertler: Isbjørner har ikke svettekjertler, men for å overleve i ørkenen kan de utvikle svettekjertler for å hjelpe til med å regulere kroppstemperaturen gjennom fordampning.
Befolkningsgenetikk: Over tid vil isbjørnbestanden i ørkenen oppleve genetiske endringer på grunn av naturlig utvalg. Individer med genetiske egenskaper som lar dem bedre tåle varme og spare vann, vil ha en høyere sjanse for overlevelse og reproduksjon, og overføre disse egenskapene til fremtidige generasjoner.
Det er viktig å merke seg at disse tilpasningene vil finne sted over en omfattende evolusjonær tidsskala, som krever tusenvis eller til og med millioner av år. Isbjørner er høyt spesialiserte for livet i Arktis, og overgangen til et ørkenmiljø vil være ekstremt utfordrende, om ikke umulig i praksis.