Isbjørner er spesialisert for Arktis, men over mange generasjoner kunne de teoretisk tilpasse seg ørkenforhold gjennom:
Pels: Tynnere, lysere pels for å reflektere sollys og redusere varmeabsorpsjon.
Kroppsstørrelse: Mindre kropp for å redusere overflateareal og vannmisting.
Atferd: Nye jakstrategier, muligvisrovdyr på små dyr eller spise planter.
Vannbesparelse: Mer effektiv vannlagring eller uttrekking fra mat.
Hibernasjon: Kortere sovepause eller estivasjon under ekstrem hette.
Graving: Gravere huler eller bruke huler for å slippe unna solen.
Sveitekjertler: Potensiell utvikling av sveitekjertler for fordampningskjøling.
Genetikk: Naturlig utvalg ville favorisere individer med hettetoleranse og vannbesparende egenskaper.
Disse endringene ville tatt tusenvis eller millioner av år. I praksis ville overføring av isbjørner til ørken være ekstremt vanskelig, om ikke umulig.