Om fugleringmerkning
Fugleringmerkning er en måte å identifisere en fugl på ved å plassere en tynn læder-, plast- eller metallring rundt fuglens bein. Vanligvis er ringen laget av lett metall og har et nummer eller identifikasjonsmerke gravert i seg. Fugleringmerkning har blitt brukt siden folk først begynte å trene falker, duer, papegøyer og andre fugler for jakt, kommunikasjon eller underholdning. Snart begynte vitenskapsmenn å merke fugler for vitenskapelige studier.
Historie
Blandt de tidligste brukerne av ringmerkning var praksisen hos europæiske falkonere av å festle lærerbånd med identifikasjonsmerker på beinene til falkene og høkene sine. Om lag 300 år siden, ble fugleringmerkning en måte å holde styr på fugletrekk så vel som endringer i vekt, helse og andre fysiske aspekter av fugler.
Formål
Fugler kan merkes av mange grunner. Et metallbånd er ofte festet til større kjæledyrfugler for enkel identifikasjon i tilfelle gjenfangst etter utilsiktet slipp. Informasjon gitt av bånd på gjenfangede ville fugler hjelper med å spore populasjonsnivåer av en art; kan være en faktor i reguleringer angående jakt og fangst; og kan være nyttig i vurderinger av potensielt skadelige miljøfarer.
Slik gjøres det
Fugler må først fanges for å merkes—med mindre de er kjæledyrfugler oppfostret fra flygedyktige unger. De fleste organisasjoner som merker fugler, setter oppfeller som ikke vil skade fuglene. Den vanligste typen felle er et tåkenett, et veldig fint nett som fugler ikke kan se. Profesjonelle fuglemerker henter fuglene fra fellene, merker dem, registrerer all nødvendig informasjon og slipper fuglene. Når en fanget fugl har blitt merket tidligere, kan informasjon på båndet sjekkes mot registreringer av dens tidligere fangst og slipp for å dokumentere bevegelsen.
Miljøpåvirkning
Ringmerkning har ingen kjente negative påvirkninger på enkeltfugler. Båndene er veldig lette og fugler skades ikke under fangst og ringmerkning. Uten ringmerkning, ville populasjon og levetid for fugler, så vel som påvirkning av pesticider, jakt og utvikling, ikke vært bestemmbar.
Trening
Vitenskapelige forskere i det akademiske samfunn og de som er ansatt av myndigheter, utfører de fleste fugleringmerkninger. Enhver person som er ansatt for å merke fugler, må dokumentere påkrevd trening. Slik trening er ofte oppnådd ved å fullføre en læreperiode der eleven arbeider sammen med en lisensiert fuglemerker for å få legitimasjon.