1. Luftstrøm:Delfiner puster luft gjennom et enkelt blåsehull på toppen av hodet. Når de puster ut, kan de lede luftstrømmen gjennom lydleppene.
2. Phonic Lips:De phonic lepper er to tykke, kjøttfulle folder av vev som ligger inne i blåsehullet. Disse vevsfoldene er svært elastiske og kan vibrere raskt når luft passerer gjennom dem.
3. Vibrasjon:Når luften passerer gjennom lydleppene, får det dem til å vibrere. Frekvensen av disse vibrasjonene bestemmer tonehøyden til lyden som produseres. Delfiner kan produsere et bredt spekter av lyder ved å variere spenningen og stivheten til lydleppene.
4. Lydproduksjon:Vibrasjonene fra de lydende leppene skaper lydbølger som beveger seg gjennom vann og luft. Disse lydbølgene kan høres av andre delfiner og marine dyr, noe som muliggjør kommunikasjon og ekkolokalisering.
5. Ekkolokalisering:Delfiner bruker ekkolokalisering for å navigere i omgivelsene og lokalisere byttedyr. De avgir høye klikk eller fløyter, og lytter deretter etter ekkoene som spretter tilbake fra gjenstander i miljøet. Dette lar dem lage et mentalt kart over omgivelsene og oppdage gjenstander selv i grumsete eller mørkt vann.
Delfiner har bemerkelsesverdig kontroll over lydproduksjonen, og de kan produsere en rekke klikk, fløyter og pulserende anrop. Hver type lyd tjener et bestemt formål, for eksempel kommunikasjon, ekkolokalisering eller sosial interaksjon. Studiet av delfinlyder, kjent som bioakustikk, har gitt verdifull innsikt i adferd, kommunikasjon og sensoriske evner til disse intelligente sjøpattedyrene.