1. langstrakte sifre :Flaggermus har langstrakte fingre som støtter en flykembran eller patagium. Disse benete strukturene danner en vingelignende overflate som lar flaggermus generere løft og fly.
2. patagium :Patagiet er sammensatt av et dobbelt lag med hud som strekker seg mellom de langstrakte fingrene og forbinder underarmen, bakbenene og halen. Når vingene forlenges under flyging, skaper de en luftfolieform som gjør det mulig for flaggermus å generere løft og manøvrere.
3. Skjelettmodifikasjoner :Flaggermus har lette og fleksible bein, som reduserer deres generelle kroppsvekt og letter effektiv flyging. Skulder- og albueleddene har spesialiserte strukturer som gir mulighet for høy mobilitet og fleksibilitet, noe som muliggjør forskjellige vingebevegelser under flyging.
4. Muskulære tilpasninger :Flaggermus har kraftige flygemuskler, først og fremst plassert i brystet, som er ansvarlige for å klaffe vingene. Disse musklene er høyt utviklet og genererer den nødvendige kraften for løft og fremdrift.
5. echolocation :Flaggermus er avhengige av ekkolokalisering for å navigere og jakte i mørket. De avgir høyfrekvente lyder og tolker ekkoene som spretter tilbake for å bestemme omgivelsene, oppdage byttedyr og unngå hindringer.
6. smidighet :Flaggermus er svært smidige flygeblad, i stand til å endre retning raskt, sveve og fly opp ned. Deres fleksible vingestruktur muliggjør komplekse manøvrer og justeringer under flyging.
7. Flyhastighet :Ulike flaggermusarter har varierende flyhastigheter avhengig av størrelse og vingedesign. Noen flaggermus, som den meksikanske fritt-tailed flaggermus (Tadarida brasiliensis), kan nå hastigheter på opptil 60 miles per time (97 km/t) i nivåflyging.