1. Unngå utryddelse: Å forhindre utryddelse anses generelt som en bevaringsprioritet, siden det bevarer biologisk mangfold og opprettholder økologisk balanse. Dyrehager kan spille en viktig rolle i bevaring av arter ved å gi et trygt og kontrollert miljø for truede arter, slik at de kan reprodusere og øke befolkningen. Gjennom avlsprogrammer og gjeninnføringsinnsats kan dyrehager bidra til gjenoppretting av truede arter og bidra til å forhindre at de dør ut i naturen.
2. Livskvalitet: Livskvaliteten for et dyr i en dyrehage kan variere sterkt. Moderne dyreparker prioriterer dyrenes velvære, gir romslige habitater, passende dietter, veterinærpleie og berikelsesaktiviteter for å stimulere naturlig atferd. Imidlertid kan noen dyr fortsatt oppleve stress, innesperring eller mangel på sosiale interaksjoner sammenlignet med deres naturlige miljøer. Å balansere behovet for bevaring med den individuelle velferden til dyr er avgjørende.
3. Bevaringsutdanning: Dyrehager fungerer som viktige sentre for bevaringsopplæring, og øker bevisstheten om truede arter, deres habitater og truslene de står overfor. Besøkende til dyrehager kan lære om viktigheten av biologisk mangfold, økologisk bevaring og ansvarlige handlinger for å beskytte dyrelivet. Dette pedagogiske aspektet ved dyrehager kan bidra til langsiktig bevaringsarbeid ved å fremme en følelse av forvaltning og inspirerende handling for å beskytte arter i deres naturlige habitater.
4. Avl i fangenskap: Dyrehager kan legge til rette for avlsprogrammer i fangenskap for kritisk truede arter, sikre overlevelsen av deres genetiske avstamninger og gi en reservepopulasjon i tilfelle tap av habitat eller andre trusler i naturen. Vellykkede avlsprogrammer i fangenskap har spilt en avgjørende rolle i gjenopprettingen av arter som California-kondoren og den svartfotede ilderen.
5. Etiske vurderinger: Kritikere hevder at å holde dyr i fangenskap, selv for bevaringsformål, reiser etiske bekymringer om deres velvære, autonomi og rett til å leve i deres naturlige habitater. Noen arter tilpasser seg kanskje ikke godt til livet i fangenskap, og begrensningene til dyrehagemiljøer dekker kanskje ikke fullt ut deres fysiske, sosiale og atferdsmessige behov.
6. Habitatbeskyttelse: Bevaringsarbeid bør prioritere å beskytte og gjenopprette naturlige habitater for å adressere de grunnleggende årsakene til fare for arter. Innsatsen bør fokusere på å bevare og forbedre arters ville habitater for å sikre deres langsiktige overlevelse, i stedet for å stole utelukkende på dyrehager som en siste utvei.
Til syvende og sist krever avgjørelsen om det er mer humant å få et dyr til å utryddes eller settes i en dyrehage en omfattende vurdering av artens bevaringsstatus, livskvaliteten i fangenskap, potensialet for bedring og de etiske hensynene som er involvert. Å finne en balanse mellom bevaringsmål og dyrevelferd er avgjørende for å utvikle ansvarlige og effektive strategier for å beskytte truede arter.