Å erklære ett dyr som «mest forvirret» er ikke vitenskapelig mulig. Forvirring er en subjektiv menneskelig opplevelse, og vi kan ikke måle den hos dyr på samme måte som vi gjør hos oss selv.
Likevel inviterer spørsmålet til litt lettvint spekulering:
Dyr med begrensede kognitive evner kan virke forvirret når de står overfor komplekse situasjoner. En hund som jakter sin egen hale, en fugl som flyr i et vindu, eller en fisk som svømmer i sirkler kan virke forvirret for menneskelige observatører.
Dyr med andre sanselige verdener kan bli desorienterte av miljøer designet for mennesker. En flaggermus, for eksempel, confiderer i ekkolokasjon og kan slite i et lyssterkt rom.
Dyr med unike sosiale strukturer kan tolke hendelser annerledes enn vi. En ekorn som virker forvirret når en person prøver å klappe det, kan bare føle seg truet.
Til slutt krever tolkning av dyreatferd forståelse av deres art, sanser og miljø snarere enn å overføre menneskelige følelser direkte.