Minimums livsoppholdende landbruk er en tilnærming til jordbruk som bruker minimalt med eksterne inngangs-faktorer, som energi, kjemikalier og vann, samtidig som økologisk bærekraft og motstandsevne opprettholdes eller forbedres. Dette systemet er designet for å la bønder produsere nok mat for å møte de grunnleggende behovene til sine familier og lokalsamfunn, uten å sette ufornuftig press på miljøet eller overutnytt ressurser.
Minimums livsoppholdende landbruk fokuserer på bruk av tradisjonell kunnskap, lokale ressurser og bærekraftige praksiser for å sikre at matproduksjon er i samsvar med økologiske prinsipper. Noen nøkkelpraksiser knyttet til minimums livsoppholdende landbruk inkluderer:
- Agroskogsbruk: Integrering av trær i jordbrukssystemer for å gi skygge, redusere jorderosjon, forbedre jordfruktbarhet, og gi livsmiljø for gunstige organismer.
- Fruktvekst: Rotasjon av avlinger på et felt over tid for å bryte sykdomssykluser, forbedre jordhelse, og kontrollere skadedyr.
- Kompostering: Resirkulering av organisk materiale, som avlingsrester og dyregjødsel, til en næringssrik jordforbedrer.
- Dekningsavlinger: Planting av dekningsavlinger for å beskytte jord i hvileperioder, redusere erisjon, og undertrykke ugras.
- Vannbesparelse teknikk: Bruk av vanningsmetoder som minimerer vannbruk og unngå forurensning.
- Integrert skadedyrkontroll: Bruk av en kombinasjon av biologiske, kulturelle, og mekaniske skadedyrkontrollmetoder for å minimere kjemisk bruk.
Antakelse av minimums livsoppholdende landbruk kan ha flere fordeler, inkludert redusert miljøpåvirkning, økt motstandsevne, forbedret matssikkerhet, og forbedret livskvalitet.