Behandling av hundeaggresjon starter med å identifisere typen aggresjon. Årsaken bestemmer hvilken metode som brukes for å endre atferden. Det finnes fire vanlige tilnærminger: unngå situasjoner som utløser agressiv respons, trening, medikamenter som påvirker atferd, og sterilisering/kastrasjon. Det er best å jobbe med en kvalifisert, seriøs fagperson for å rette opp agressiv atferd, og unngå «trenere» som bruker brutale metoder for å «korrigere» atferd. Fysisk straff vil sannsynligvis bare forverre hundens atferd.
Medisinske problemer
Mer enn halvparten av hundene som besøker veterinær på grunn av atferdsproblemer har en medisinsk tilstand som kan bidra til aggresjon. Første steg i behandling er å utelukke at en medisinsk årsak ligger til grunn for atferden. Medisinske problemer som kan forårsake agressiv atferd inkluderer skader, tannproblemer, dårlig syn, leddsmerter, hypotyreose, smerter, hjernerkjemisk ubalanse, encefalitt, distemper, hypoglykemi, epilepsi, hjernesvulst og hodeskade.
Dominansaggresjon
Dominansaggresjon er den mest vanlige typen. En hund som viser dominansaggresjon gnyr, tynner, snapper og biter mennesker (eller hund) den er nærmest – ofte med en stor konflikt med personen den opplever som nærmest i «rang». Hundens holdning er selvsikker, og den vil vise aggresjon når eieren stirrer på den eller skjeller den, når den forstyrres i hvile, når den røres, og når den nærmes mens den spiller eller spiser noe den verdsetter. Trenere anbefaler generelt at hundens interaksjon avsluttes med alle unntatt den familiemedlemmet den har konflikten med. Hunden gjøres avhengig av denne ene personen for alt – mat, vann, trening, ros, kjærlighet og lek. Personen må trene hunden til å gå i underordnede stillinger, som «sitt» og «ligg», på kommando. Det er alltid best å jobbe med en proff når man trener en dominansaggressiv hund.
Fryktaggresjon
Mens hver type aggresjon bør håndteres av en fagperson, er det særlig viktig med fryktaggressiv hund. Denne hunden blir agressiv når den er redd. Den kan snappe, gnyre og prøve å rømme fra det som skrämmer den. Stemmen kan endre tonelag og volum, og den kan urinere eller avføre. Hode og kropp senkes, ofte med ore lagt flatt. Børstene reiser seg, snuten rynker, og den tynner. Den vil ikke konfrontere det som skrämmer den, og prøver å gå bakover. Hvis den klemmes i hjørnet, eller opplever å være det, vil den bite. Fryktaggresjon skyldes sosialisering, temperament, misbruk, gener, trening og andre faktorer. Hvis fremmede utløser fryktaggresjon, anbefaler trenere generelt å eksponere hunden for fremmede på en trygg, positiv, oppmuntrende måte. Hunden ser til deg for å avgjøre om den skal være redd. Er du nervøs for at hunden møter nye mennesker, vil hunden sannsynligvis oppdage signalet, bli mer redd og mer agressiv.
Territorial aggresjon
En hund som er territorielt agressiv beskytter sitt, også ved upassende tidspunkter. Den kan beskytte sin eier, hjem, nabolag eller bil. Ofte er den vennlig på nøytralt territorium. Med en territorialt agressiv hund, unngå situasjoner som får den til å mislykkes. Hvis hunden gjer og gnyr når du åpner døren og ikke reagerer på dine kommandoer om å slutte, sett den bak lukkede dører eller i en kasse før du åpner døren. Hold den borte fra situasjoner som utløser den aggressive responsen til den er rolig og kan reagere på dine verbale signaler. Hvis du har en territorialt agressiv hund, bør du putte opp et «Vær varsom hund»-skilt.
Forebygging av aggresjon
Forebygging er alltid bedre enn behandling. Hvis du har en ung hund, spesielt en valp, finnes mange trinn du kan ta nå for å sikre at hunden vokser opp uten aggressive tendenser. Valper trenger å bli sosialisert med mennesker og andre hunder fra ca. 3 uker alder – da de begynner å se og høre. Sosialiseringen bør fortsette til de er minst 14 uker gamle. Mellom 8 og 10 uker går valper gjennom en fryktperiode. I denne tid bør de ikke disiplineres hardt, og de bør håndteres sakt av voksne og barn. De preger seg atferder de vil bære med seg resten av livet. Hvis valper ikke sosialiseres innen 14 uker, kan de aldri bli helt pålitelige rundt mennesker og/eller hunder. Inntil de er 14 måneder gamle, er det viktig å fortsette å presentere dem for fremmede – menn, kvinner, barn og andre dyr. Det er også viktig at noen av disse presentasjonene skjer på hundens hjemmebane.