Den tamme hunden har ikke én enkelt person som "navngav" den. Begrepet "hund" har utviklet seg over tid, og det finnes ingen enkel opprinnelseshistorie. Her er en oppdeling:
- Gamle røtter: Ordet "hund" (dog) stammer sannsynligvis fra protogermansk *doggaz, som i seg selv har røtter i protoindoeuropeisk *kwon, som betyr "å vite" eller "å forstå." Dette antyder en tidlig forbindelse mellom hunder og mennesker, mulig som hjelpere ved jakt eller vakt.
- Språklig utvikling: Ordet har blitt tilpasset og endret over århundrer i ulike språk, med "dog" som den mest vanlige engelske formen. Det finnes i ulike former over germanske språk.
- Ingen spesifikk navngiver: Begrepet "hund" ble gradvis det vanlige navnet på dette tamme dyret, ikke gjennom en enkel persons beslutning, men gjennom kollektiv bruk av mange mennesker over mange år.
I bunn og grunn er navnet "hund" et produkt av menneskelig språkutvikling og det nære forholdet mellom mennesker og hunder.