1. Dvale: Dette er den mest avgjørende tilpasningen. Grizzly bærer inn i en tilstand av dyp søvn som kalles dvalemodus i vinterhalvåret.
* Metabolsk nedgang: Hjertefrekvensen, pustet og kroppstemperaturen reduseres alle betydelig, og bevarer energi.
* Fettreserver: De bygger opp et tykt lag med fett i løpet av høsten, som de bruker som drivstoff under dvalemodus.
* Denning: De finner tetthet, ofte i huler, under falne trær eller graver, for å skjule seg mot elementene.
2. Tykk pels: Deres tykke, tette pels gir utmerket isolasjon, og holder dem varme selv i frysetemperaturer.
3. Subkutant fett: De har et tykt lag med fett rett under huden, gir ekstra isolasjon og serverer som en viktig energireserve.
4. Vinterfrakk: De vokser et lengre, tykkere pelsfrakk om høsten, som de kaster om våren.
5. Matlagring (ikke så vanlig): Selv om det ikke er så vanlig som andre bjørnarter, har noen grizzlybjørner blitt observert cache mat til senere bruk. De kan begrave fisk, bær eller andre ressurser for å hjelpe til med å supplere fettreservene om vinteren.
6. Tidspunkt: Grizzly bærer inn i dvalemodus senere enn andre bjørnarter, ofte etter det første snøfallet, og de dukker vanligvis opp om våren når maten er lettere tilgjengelig.
Viktigheten av dvalemodus:
* Energibesparing: Det lar dem overleve vinteren når maten er knapp.
* Redusert predasjon: Det gjør dem mindre sårbare for rovdyr om vinteren.
* Reproduksjonssuksess: Det lar kvinner føde og heve unger i et trygt og beskyttet miljø.
En advarsel:
* Klimaendringer: Endringer i klimamønstre, spesielt varmere vintre, kan forstyrre dvalemønster og ha negative innvirkninger på grizzlybjørnbestander.
* Menneskelig påvirkning: Menneskelige aktiviteter, som tap og jakt på habitat, kan også påvirke grizzlybjørnpopulasjoner og deres evne til å dvale.
Totalt sett er Grizzly Bears tilpasninger til å overleve kalde vintre et vitnesbyrd om evolusjonens kraft og dens evne til å produsere utrolige løsninger på utfordrende miljøer.