En vombat beskytter seg primært ved å grave seg ned i jorden. Vombater er dyktige gravere og kan konstruere omfattende ganger-systemer som gir beskyttelse fra rovdyre, ekstreme værforhold og andre trusler. Disse gangene har ofte flere innganger og kan strekke seg opp til 30 meter (98 fot) i lengde.
I tillegg til gravning har vombater flere andre forsvarmekanismer:
1. Kraftige kloer: Vombater har sterke, skarpe kloer som de kan bruke til å forsvarte seg mot rovdyre. Disse kloene er vel egnet for gravning, men kan også brukes til å tilføre alvorlige skader.
2. Tykk hud: Vombathud er tykk og solid, og gir viss beskyttelse mot rovdyre. Huden er spesielt tykk på rumpe, som ofte brukes til å blokkere inngangen til gangen.
3. Biting og sparking: Vombater kan bite og sparke hvis de føler seg truet. Selv om tennene deres ikke er særlig skarpe, kan deres kraftige kjever levere et sterkt bitt.
4. Luktmerking: Vombater bruker luktmerking for å kommunisere med hverandre og merke sitt territorium. De produserer en sterkluktende stoff fra kjertler nær halebasen, som de avsetter på ulike steder. Denne luktmerkingen kan fungere som et avskrekkelsesmiddel mot rovdyre og andre vombater.
Summa summarum er vombater avhengig av en kombinasjon av gravning, fysiske forsvarmekanismer og luktmerking for å beskytte seg i vill mark.