1. Gills: Vannsnegler har gjeller, som er spesialiserte luftveisorganer som trekker ut oksygen fra vann. Gills er sterkt vaskulariserte og skaper et stort overflateareal for effektivt oksygenopptak, slik at snegler kan puste under vann.
2. Lungehulrom: Noen vann sneglearter, for eksempel den vanlige dammen sneglen (Lymnaea stagnalis), har et modifisert mantelhulrom som fungerer som en lunge. Dette lungehulen lar dem puste atmosfærisk luft når de kommer til vannets overflate av og til.
3. Sifon: Visse vannsnegler har en luftveis sifon, som er en rørlignende struktur som strekker seg fra kroppen deres. Denne sifonen lar dem utvide luftveiene til vannets overflate for luftutveksling, selv når resten av kroppen er under vann.
4. Anaerob metabolisme: Noen vannsnegler kan bytte til anaerob metabolisme under lave oksygenforhold. Dette gjør at de kan overleve i noen tid uten direkte tilgang til oksygen ved å produsere energi gjennom nedbrytning av lagret glykogen uten å bruke oksygen.
5. Luftbutikker: Noen vannsnegler har muligheten til å lagre luft i skjellene eller mantelhulen. Ved å fange luftbobler kan de opprettholde et lite oksygenreservoar, noe som hjelper dem å holde seg nedsenket i lengre perioder.
6. Operculum: Mange vannsneglarter har en operculum, en trapdoor-lignende struktur som forsegler åpningen av skallet deres når de trekker seg tilbake. Denne tilpasningen hjelper snegler med å spare vann og oksygen, slik at de kan forbli nedsenket i lengre perioder.
7. Akvatisk kroppsplan: Vannsnegler har strømlinjeformet og ofte avrundede kroppsformer som reduserer vannmotstand og gjør det lettere for dem å bevege seg effektivt under vann.
Disse tilpasningene, kombinert med deres evne til å regulere deres oppdrift og tolerere varierende oksygennivå, lar vannsnegler trives i vannmiljøer og overleve mens de holder seg under vann i lengre perioder.