Introduksjon
Saltholdighet er målet på hvor mye salt som er til stede i en prøve av vann. Denne målingen er viktig for mange vitenskapelige formål, men i hverdagslivet måles saltholdighet oftest for å bestemme kvaliteten på drikkevann og i saltvannsakvarier. Det er to hovedverktøy som brukes til å måle saltholdighet – hydrometere og refraktometre – og begge er enkle å bruke.
Hydrometer
Et hydrometer er den enkleste metoden for å bestemme saltholdighet, men også et av de minst nøyaktige. Et hydrometer fungerer ved å ta hensyn til vikten av saltet i vannet, som kalles dens spesifikke tyngde. En prøve av saltvann samles inn og veies, og deretter veies en prøve av rent (ferskt, destillert) vann av samme volum. Forskjellen uttrykkes som et forhold (vekt av saltvann delt på vekt av rent vann). De fleste saltvannstanker bør opprettholde et forhold mellom 1,02 og 1,025, avhengig av arten i akvariet.
Refraktometer
Refraktometre er noen av de enkleste og mest vanlige verktøyene for å oppnå en rimelig nøyaktig måling av saltholdighet. De fungerer på prinsippet om at vann bøyer lys ved å sakte det ned, og saltvann bøyer lys mer enn rent vann. De fleste håndholdte refraktometre fungerer ved å plassere en dråpe av vannprøven på en glassplate og se gjennom enden for å lese en måling av hvor langt lyset som skinner gjennom dråpen blir bøyd.
Salinometer
Salinomtere fungerer på prinsippet om at saltvann vil lede strøm mens rent vann ikke vil. Den elektriske ladningen beveger seg gjennom saltpartiklene. Disse verktøyene gir målinger i enheter av mikroSiemens per sentimeter. Drikkevann er hvor som helst fra 100 til 1,000 mikroS/cm, mens sjøvann er omtrent 54,000 mikroS/cm. Det brede spekteret gir mulighet til nøye å kalibrere vann saltholdighet for vitenskapelig eksperimentering og spesielt følsomme akvariumhabitater.
Laboratorie titrering
I en vitenskapelig setting innebærer laboratorie titrering å legge til kjemikalier i et sjøvann prøve for å bestemme den nøyaktige volumet av natriumklorid (salt) til stede. Like deler av vannprøven og kalium kromat legges til en kolbe og røres mens sølvnitrat legges til med en pipett. Når løsningen blir oransje, avsluttes nitratet og løsningen røres inntil det oransje forsvinner. Deretter legges sølvnitrat til igjen, én dråpe om gangen. Når løsningen forblir oransje permanent, utføres en beregning basert på mengden sølvnitrat som er lagt til for å bestemme vekten av saltet som er til stede.