1. Ryggfinne: Den primære bevegelsesmåten for sjøhester er gjennom bruk av ryggfinnen. Denne finnen, som ligger på toppen av kroppen deres, er svært fleksibel og kan bevege seg raskt. Ved å vibrere ryggfinnen kan sjøhester skyve seg fremover eller bakover i vannet.
2. Pectoral Finner: Sjøhester har også to små brystfinner plassert bak hodet. Disse finnene hjelper først og fremst ved styring og manøvrering i stedet for fremdrift. De hjelper sjøhesten med å endre retning, opprettholde balanse og stabilisere bevegelsene.
3. Kroppsform og kamuflasje: Sjøhester har en unik kroppsform som gir dem utmerket kamuflasje og manøvrerbarhet. Deres langstrakte kropper og gripehaler gjør dem i stand til å gripe tak i tang, koraller eller andre undervannsstrukturer og forankre seg på plass. Denne stasjonære posisjonen hjelper dem å unngå rovdyr og bakholde byttet sitt.
4. Hitching and gliding: I tillegg til å bruke finnene sine, bruker sjøhester også en teknikk som kalles "hitching" for å bevege seg rundt. De bruker gripehalen for å forankre seg til gjenstander som tang eller koraller og "henger" seg fremover, og trekker kroppen nærmere ankerpunktet. Denne metoden lar dem bevege seg relativt raskt over korte avstander.
5. Begrenset svømming: Sjøhester er ikke kjent for sine imponerende svømmeevner. De har en svømmeblære, som hjelper dem å opprettholde oppdrift og kontrollere sin posisjon i vannet. Imidlertid er de først og fremst avhengige av ryggfinnen og festingen for å bevege seg effektivt.
På grunn av deres begrensede svømmeevne, er ikke sjøhester langdistansereisende eller raskt bevegelige rovdyr. I stedet har de en tendens til å bo i bestemte områder av havet og bruke sine spesialiserte bevegelsesstrategier for å navigere i miljøet effektivt.