Flere forskjellige arter av ansjos forekommer i forskjellige deler av verden. De mest tallrike ansjosartene er sannsynligvis den peruanske ansjoseren, Engraulis ringens, og den europeiske ansjosen, Engraulis encrasicolus. Engraulis ringens, funnet langs kysten av Peru og Chile, er den største av ansjosene og står for flertallet av ansjos som fiskes globalt.[4] Engraulis encrasicolus finnes i det østlige Atlanterhavet og Middelhavet og støtter også betydelige ansjosfiskerier.[4]
Ansjos er stimfisk som spiser kiselalger, planteplankton, dyreplankton og småfisk. De lever i hele vannsøylen, men de er oftest sett nær overflaten.[5][6] Ansjos tjener som en viktig matkilde for et mangfold av marint liv, inkludert sjøpattedyr, sjøfugler og store fisker som tunfisk og sverdfisk. De spiller også en viktig rolle i den marine næringskjeden ved å overføre energi fra dyreplankton til større rovdyr.[4][7][8]
Fiske spiller en stor rolle i den globale økonomien, og ansjos er en av de viktigste artene som fanges, etter saury og sardiner. I 2017 estimerte FAO den totale globale fangsten av ansjos, unntatt Engraulis ringens, til å være 5,3 millioner tonn, med Peru og Kina som står for den største andelen av fangsten.[4] Engraulis ringens overvåkes ikke rutinemessig på samme måte, men det er en av de mest kommersielt viktige fiskene i verden, med en årlig fangst som typisk overstiger 5 millioner tonn.[4][9][10]
Ansjos er populær matfisk i mange deler av verden. Den peruanske ansjovetaen, Engraulis ringens, sto for mer enn 20 prosent av den globale marinefiskfangsten i 1995, hvorav det meste ble brukt til å produsere fiskemel.[11] Fiskemel og fiskeolje produsert av ansjos er en viktig kilde til ernæring i fiskeoppdrett og akvakultur, og utgjør så mye som 50 % av det totale fiskemel og fiskeolje som er tilgjengelig.[4]