2. Behov for koordinert bevaring: Loven anerkjente at effektiv bevaring av arter krevde en koordinert og samarbeidende tilnærming mellom offentlige etater, bevaringsorganisasjoner og allmennheten. Den forsøkte å etablere et omfattende rammeverk for å beskytte og gjenopprette truede arter.
3. Juridisk beskyttelse: Før loven var det ingen omfattende føderal lov i USA som ga spesifikke beskyttelser og bevaringstiltak for truede arter. Loven introduserte juridiske mekanismer, som å liste opp truede og truede arter, utpeke kritiske habitater og regulere skadelige aktiviteter for å beskytte disse artene.
4. Gjenopprettingsplaner: Loven ga mandat til å utvikle utvinningsplaner for truede arter. Disse planene skisserte spesifikke handlinger og strategier rettet mot å reversere populasjonsnedgang, gjenopprette habitater og adressere faktorene som bidrar til artens fare. Gjenopprettingsplaner spilte en avgjørende rolle i å veilede bevaringsarbeid og måle deres suksess.
5. Internasjonal betydning: Loven hadde også internasjonale implikasjoner. Det inspirerte andre land til å vedta lignende lovgivning for å beskytte truede arter, noe som førte til en global bevegelse mot bevaring av biologisk mangfold. Loven fremmet internasjonalt samarbeid i bevaringsarbeid og anerkjente sammenhengen mellom arter og økosystemer på tvers av landegrensene.
6. Offentlig bevissthet og engasjement: Loven økte offentlig bevissthet om viktigheten av å bevare biologisk mangfold og beskytte sårbare arter. Det oppmuntret offentlig engasjement i bevaringsaktiviteter og motiverte enkeltpersoner, lokalsamfunn og organisasjoner til å iverksette tiltak for å støtte arters utvinning.