Sjøskjell bruker ulike clevere triks og tilpasninger for å overleve i sitt marine miljø:
1. Beskyttende skjell: Sjøskjell tjener som beskyttende inneslutninger for de myke kroppene av bløtdyr. Deres harde kalsiumkarbonat-skjell gir en sterk barriere mot rovfugler og fysisk skade.
2. Kamouflasje: Mange sjøskjell viser kamouflasje-mønstre og farger som blander seg inn i omgivelsene, og gjør dem mindre synlige for rovfugler.
3. Mimikkri: Noen sjøskjell mimikker giftige eller upalatable arter for å skremme bort rovfugler.
4. Kryptisk atferd: Visse sjøskjell har kryptisk atferd, som å grave seg ned i sand eller feste seg til steiner, noe som gjør det vanskelig for rovfugler å finne dem.
5. Byssustråder: Blåskjell og andre toskjell bruker byssustråder, sterke proteintråder, for å feste seg til steiner eller andre overflater, og hindre dem fra å bli svept bort av strømmer.
6. Kommensalisme og mutualisme: Noen sjøskjell danner symbiotiske forhold med andre organismer. Eremittkreps bruker for eksempel tomme sjøskjell som bærbare skjul.
7. Boring og boring: Visse arter av sjøskjell, som bore-svamp og skipormer, har evnen til å bore i steiner, treverk, eller andre harde substrater, og skape et beskyttende habitat for seg selv.
8. Bioluminescens: Noen sjøskjell, som visse typer dypvanns-snegl, produserer bioluminescent lys, som kan tjene som et forsvarmekanisme eller for å tiltrekke byttedyr.
9. Perleproduksjon: Noen sjøskjell, som østers, produserer perler som et forsvarmekanisme for å isolere og neutralisere irritanter som kommer inn i skjellene deres.
10. Fargelegging: Sjøskjell viser ofte livlige farger og mønstre som en form for aposematisme, advarsel potensielle rovfugler om deres giftighet eller upalatabilitet.