Det er umulig å peke på en bestemt person eller gruppe som «tamet» ulver. Det var en lang og gradvis prosess som sannsynligvis skjedde over tusener av år i ulike regioner.
Hvorfor det er så vanskelig å bestemme «den ansvarlige»
- Ingen skriftlige kilder: Tidlige mennesker la ikke etter seg detaljerte beretninger om interaksjonene med ulver. Prosessen skjedde før skrivne historier.
- Flere steder: Arkeologiske bevis tyder på at hundetamming sannsynligvis skjedde uavhengig av hverandre i flere regioner av verden, muligens i Europa, Asia og Nord-Amerika.
- Gradvis evolusjon: Tammingsprosessen var ikke en hendelse som skjedde plutselig. Den innebar generasjoner av selektiv avl, der man favoriserte ulver med ønskelige egenskaper som tamshet og sosialitet. Denne prosessen er vanskelig å spore definitivt.
Hva vi vet
- Tidlige mennesker interagerte sannsynligvis med ulver på ulike måter: De kan ha røvet på ulve-drap, eksistert side om side med dem i sine bosetninger, eller til og med bevisst holdt ulveunger som følgesvenner.
- Ulver med ønskelige egenskaper ble sannsynligvis favorisert: Mennesker kan ha favorisert ulver som var mindre aggressive, enklere å håndtere, eller hjelpsomme ved jakt.
- Over tid ble disse egenskapene mer uttalte: Etterkommeren av disse ulvene arvet lignende egenskaper, noe som førte til en distinkt populasjon med hundelignende trekk.
Derfor, selv om vi ikke kan kreditere noen spesifikke med taming av ulver, var det en kollektiv innsats på tvers av flere grupper tidlige mennesker over en lang periode. Denne prosessen ble drevet av menneskers interaksjon med ulver, selektiv avl, og den gradvise evolusjonen av ønskelige egenskaper.