Hva er det som gjør at mange truede arter som nå bare finnes i dyrehager har svært liten genetisk variasjon?

Den primære årsaken til redusert genetisk variasjon i truede arter som nå bare finnes i dyrehager, er fenomenet kjent som grunnleggereffekten. Grunnleggereffekten oppstår når en liten gruppe individer blir isolert fra en større populasjon og etablerer en ny populasjon. Denne lille gruppen representerer kanskje ikke det fulle genetiske mangfoldet til den opprinnelige befolkningen, noe som fører til tap av genetisk variasjon i den nye befolkningen.

Truede arter som nå bare finnes i dyrehager stammer ofte fra små, isolerte bestander som er redusert til kritisk lave tall på grunn av ulike faktorer som tap av habitat, jakt og overutnyttelse. Når disse artene bringes inn i dyrehager for bevaring og avlsformål, kan de bære bare en brøkdel av det genetiske mangfoldet som fantes i den ville populasjonen.

Ettersom disse artene formerer seg i fangenskap, blir den begrensede genetiske variasjonen ytterligere konsentrert, noe som resulterer i tap av alleler og redusert genetisk mangfold. Over tid kan dette ha skadelige effekter på artens evne til å tilpasse seg endrede miljøforhold og økt mottakelighet for sykdommer, noe som gjør dem mer sårbare for utryddelse.

For å dempe effektene av grunnleggereffekten og bevare genetisk mangfold, implementerer bevaringsprogrammer i dyrehager ofte strategier som selektiv avl, populasjonsforvaltning og genetisk redning. Disse tiltakene tar sikte på å introdusere nytt genetisk materiale i fangepopulasjoner, opprettholde genetisk mangfold og redusere risikoen for innavlsdepresjon og andre genetiske problemer som kan oppstå fra lav genetisk variasjon.