I henhold til det adaptive synet dukker kulturelle egenskaper og praksiser opp og utvikler seg for å møte spesifikke utfordringer og muligheter en bestemt gruppe står overfor. For eksempel, i samfunn med tøft klima, kan folk utvikle kulturell praksis som involverer å bygge tilfluktsrom, lagre mat og lage varme klær for å tåle de utfordrende miljøforholdene.
Å forfekte det adaptive synet foreslår at kultur ikke er fast eller statisk, men utvikler seg over tid som svar på endrede omstendigheter og behov. Ettersom miljøet og omgivelsene endres, endres også den kulturelle praksisen og troen til menneskene som lever i den konteksten.
I tillegg anerkjenner dette perspektivet sammenhengen mellom kultur og biologi. Det antyder at noen kulturell atferd kan ha et biologisk grunnlag, og mennesker kan være biologisk disponert for å utvikle spesifikke kulturelle praksiser som forbedrer deres tilpasning og overlevelse. For eksempel er mennesker sosiale vesener med medfødte tilbøyeligheter til samarbeid og kommunikasjon. Disse biologiske egenskapene bidrar til utviklingen av kulturelle normer som vektlegger samarbeid innenfor sosiale grupper.
Oppsummert understreker det adaptive synet på kultur kulturens funksjonelle rolle i å la individer og samfunn tilpasse seg og trives innenfor deres spesielle økologiske, miljømessige og sosiale kontekster. Den ser på kultur som et dynamisk system som utvikler seg for å møte de stadig skiftende utfordringene og mulighetene samfunnet møter.