Kangaruratten viser flere bemerkelsesverdige tilpasninger for å overleve i miljøer med begrenset vanntilgang, inkludert å hente vann fra tørre frø. Slik gjør den det:
1. Spesialiserte tannstrukturer
Kangaruratter store, livslange snittener som knuser de harde ytterskallene på frø. Disse tennene fungerer som miniatyrkvern for å knuse frøskallene effektivt.
2. Redusert metabolisme og vannbesparelse
De har lav basal metabolisme, som reduserer energibehov og produksjon av metabolisk vann. De produserer svært konsentrert urin og meget tørt avføring, noe som minimerer vann tap gjennom utskillelse.
3. Spesialiserte nyrer
Nyrer filtrerer og beholder vann fra urin svært effektivt, trekker ut maksimalt brukbart vann fra konsentrert urin.
4. Evne til å trekke vann fra frø
Når kangaruratten spiser tørre frø, utnyttes fuktigheten i frøet. Når frøet knuses av tennene, frigjøres fuktigheten i vevet og tas opp av fordøyelsessystemet.
5. Nattaktivitet og ganger
Kangaruratter er primært nattaktive – aktive i kveldens kjøligere, mer fuktige timer. Dette reduserer vann tap gjennom fordampning. De bygger også underjordiske ganger som gir skjul og kühlere mikroklima, videre reduserer vann tap gjennom respirasjon og fordampning.
Ved å kombinere spesialiserte tenner, redusert metabolisme/vannbesparelse, effektive nyrer, vannutvinning fra frø, og nattaktivitet med ganger, har kangaruratter blitt ekstremt tilpasset til å trekke vann fra omgivelsene og trives i områder hvor andre arter kjemper for å få nok vann. Disse tilpasningene har muliggjort at kangaruratter bosetter seg i tørre og ørkenregioner i Nord-Amerika.