Tidlig bevis:
* Ancient Mesopotamia (circa 3000 bc): Leirtabletter viser kirurgiske inngrep på dyr, noe som antyder et visst nivå av veterinærpleie.
* Ancient Egypt (ca. 2000 f.Kr.): Hieroglyfer og papyri viser skildringer av dyrehelsetjenester, inkludert kastrering, sårbehandling og veterinærspesialister.
* Antikkens Hellas (rundt 5. århundre f.Kr.): Hippokrates, faren til moderne medisin, skrev om dyrehelse og sykdom, noe som antydet en forståelse av anatomi og fysiologi.
* Ancient Roma (ca. 1. århundre e.Kr.): Romerriket så utviklingen av veterinærskoler og tekster, med forfattere som Celsus som skrev om dyresykdommer og behandlinger.
Formell utvikling:
* middelalderens Europa (ca 1300 -tallet e.Kr.): Veterinæromsorg forble stort sett uformell, med kunnskap som ble gitt ned gjennom generasjoner. Universitetene begynte imidlertid å tilby kurs om dyrehelse.
* 18. og 18. århundre: Fremveksten av vitenskapelig undersøkelse og den industrielle revolusjonen førte til en mer formalisert tilnærming til veterinærmedisin. Veterinærskoler ble etablert, og yrket fikk anerkjennelse som en egen disiplin fra menneskelig medisin.
Konklusjon:
Selv om det er vanskelig å si nøyaktig hvor "veterinærmedisin" begynte, er det klart at en dyptliggende bekymring for dyrehelse og velvære har eksistert i årtusener. Gamle sivilisasjoner la grunnlaget for moderne veterinærpraksis, og feltet utviklet seg betydelig over tid for å bli det vitenskapelige og etiske yrket det er i dag.