* Landerverv: Dette innebærer kjøp av jord eller fredningsservitutter fra villige grunneiere. Landet blir deretter beskyttet og forvaltet for bevaringsformål, ofte av ideelle organisasjoner, landforetak eller offentlige etater.
* Bevaringsservitutter: Dette er juridiske avtaler mellom grunneiere og en landtrust eller et statlig organ som begrenser bruken av landet for å beskytte dens verneverdier. Grunneieren beholder eiendomsretten til grunnen, men samtykker i visse begrensninger på utbygging eller andre aktiviteter som kan skade grunnens økologiske eller naturskjønne kvaliteter.
* Regulering av sone- og arealbruk: Lokale myndigheter kan bruke reguleringslover og arealbruksforskrifter for å beskytte åpne områder og naturområder ved å begrense utviklingen eller kreve visse utviklingspraksis som minimerer miljøpåvirkningen.
* Skatteinsentiver: Noen regjeringer tilbyr skatteinsentiver til grunneiere som godtar å beskytte landet sitt for bevaringsformål. Disse insentivene kan gjøre det mer økonomisk mulig for grunneiere å bevare landet sitt i stedet for å utvikle det.
* Utdanning og oppsøking: Å fremme offentlig bevissthet og forståelse for viktigheten av landbevaring kan oppmuntre grunneiere til frivillig å bevare landet sitt eller støtte landbevaringsarbeid.
Landbevaring er avgjørende for å beskytte økosystemer, dyrelivshabitat, naturskjønne utsikter og kulturarv. Det bidrar til å opprettholde biologisk mangfold, dempe klimaendringer, gi rekreasjonsmuligheter og forbedre luft- og vannkvaliteten. Ved å ta vare på land kan vi sikre at fremtidige generasjoner kan nyte godt av naturen og vår felles arv.