Nedgangen i bisonflokker på 1830- og 1840-tallet var en kompleks prosess drevet av flere faktorer:
1. Økt vestlig ekspansjon og bosetting: Da europæiske bosettere beveget seg vestover, inntrengde de i bisonens habitat, og presset dem lenger ut på de store sletter. Dette resulterte i habitatstap og fragmentering, noe som gjorde det vanskeligere for flokkene å trives.
2. Jakt for næring og handel: Urfolk jagdet bison tradisjonelt for mat, klær, og bolig. Likevel, da den europeiske bosetting utvidede seg, økte jakttrykket. Dette forverret av oppkomsten av pelshandelen, der bison skinn var en ettertraktet vare.
3. Introduksjon av ildvåpen: Introduksjonen av mer kraftige våpen som repeterende gevær tillot mer effektiv og stor skala bisonjakt. Dette akselererte betydelig nedgangen i flokkene da jegere kunne drepe flere dyr på kortere tid.
4. Statlig sponsret bisonjakt: Den amerikanske regjeringen, som søkte å kontrollere urfolksbefolkninger og tvinge dem inn i reservater, oppmuntrerte aktivt bisonjakt. I noen tilfeller betalte de enn premie for bison skinn, noe som effektivt gjorde bison til et mål for utryddelse.
5. Sykdom: Mens ikke like betydningsfull som de andre faktorene, tror noen forskere at sykdommer introdusert av europeisk husdyr kan ha bidratt til nedgangen i bisonflokker.
Det er viktig å merke seg at nedgangen i bisonflokker ikke var alene på grunn av jakt. Kombinasjonen av disse faktorene, som virket sammen, førte til en rask og drastisk reduksjon i bisonpopulasjoner. Bisonen var en nøkkelart, og dens nedgang hadde en forherlig innvirkning på økosystemene og kulturer på de store sletter.