1. Pels:Isbjørner har tykk, tett pels som gir utmerket isolasjon. Pelsen består av et lag med lange, grove beskyttelseshår som avviser vann og en tett underull av kortere, fine hår som fanger luft og gir ekstra varme.
2. Kroppsfett:Isbjørn samler opp et tykt lag med kroppsfett, hovedsakelig rundt magen, bukkene og halsen, i løpet av sommeren og høsten. Dette fettet fungerer som isolasjon, reduserer varmetapet og gir en viktig energireserve i vintermånedene når det er mangel på mat.
3. Redusert aktivitet:Isbjørn reduserer aktivitetsnivået om vinteren. De sparer energi ved å tilbringe mesteparten av tiden sin på å hvile, sove og spare kroppsvarme, ofte i hi eller andre skjermede steder.
4. Fôring:I løpet av høsten fôrer isbjørner tungt for å bygge opp fettreserver. De jakter først og fremst på sel, men også på andre sjøpattedyr og kadaver. Isbjørner er opportunistiske jegere, og de kan også jakte på mat.
5. Himmer:Noen isbjørner, spesielt gravide hunner, bygger hi for ly og beskyttelse om vinteren. Disse hi er vanligvis gravd inn i snødrev eller is og gir et varmt og trygt sted å hvile.
6. Faste:Isbjørner kan faste i lengre perioder om vinteren. Deres evne til å spare kroppsvarme og overleve på lagrede fettreserver gjør at de kan gå uker uten mat.
7. Dvale:I motsetning til noen andre bjørnearter, går ikke isbjørn i dvale i tradisjonell forstand. De opplever perioder med redusert aktivitet og nedsatt stoffskifte, men de forblir våkne og våkne. Dette lar dem reagere på endringer i miljøet og dra nytte av jaktmuligheter.
8. Effektiv metabolisme:Isbjørn har en effektiv metabolisme som hjelper dem å spare energi. De kan opprettholde kroppstemperaturen under kalde forhold med minimal varmeproduksjon, noe som reduserer energiforbruket.
Disse tilpasningene jobber sammen for å forberede isbjørn på utfordringene i den arktiske vinteren, slik at de kan overleve i et miljø der temperaturen kan falle til ekstremt lave nivåer og maten ofte er knapp.