Hørsel:
Bisamrotter har ivrige hørselssanser som lar dem sanse et bredt spekter av lyder, inkludert høye lyder. Ørene deres er plassert på en måte som lar dem oppdage potensielle trusler eller byttedyr.
- Ytre øre:Det ytre øret til en bisamrotte er utstyrt med store og bevegelige øreklaffer (pinnae). Disse pinnae fungerer som mini-parabolantenner, fanger opp lyder fra forskjellige retninger og forbedrer deres hørselsevner.
- Indre øre:Det indre øret til bisamrotter inneholder spesialiserte strukturer som er følsomme for vibrasjoner og lydbølger. Denne tilpasningen gjør dem i stand til å oppdage og lokalisere lydkilder nøyaktig.
Lukter:
Bisamrotter har en ekstraordinær luktesans, ansett for å være en av deres primære måter å oppfatte og forstå miljøet rundt dem.
- Sensoriske hår:bisamrotter har følsomme værhår (vibrissae) i ansiktet og på kroppen som fungerer som berøringsreseptorer. De bruker disse værhårene til å oppdage endringer i miljøet, navigere i omgivelsene og finne mat.
- Nesehulen:Nesehulen til en moskus er foret med et stort nettverk av luktreseptorer, noe som gir dem en eksepsjonell evne til å oppdage og skille mellom ulike dufter.
- Luktsekresjon:bisamrotter har spesialiserte kjertler som skiller ut en sterk, moskusaktig lukt. De bruker denne duftmarkeringen for å kommunisere og etablere sine territorier, samt for å advare andre moskus om potensielle farer.
Disse høyt utviklede hørsels- og luktesansene er avgjørende for moskusens overlevelse. De er avhengige av disse evnene for å finne mat, unngå rovdyr og kommunisere med andre medlemmer av deres art. Deres skarpe sanser hjelper dem å navigere i de komplekse miljøene deres, både på land og i vann.