«Øyen av den blå delfin» inneholder ikke mange tradisjonelle eksempler på onomatopeya, men forfatteren beskriver lyder på måter som vekker deres auditive effekt.
For eksempel beskrives havet med ord som «krasjet» og «brølet» for bølger, eller «sukket» og «hvest» for roligere vann. Dyrolyder inkluderer ørre som «kvikkete» og ulver som «ulvhet». Menneskelyder inkluderer Karana som roper i frykt og landsbyfolk som synger sanger.
Scott O'Dell vektlegger de visuelle aspektene av historien, og bruker lyd primært for å forsterke atmosfære og stemning snarere som et sentralt litterært middel.