1. Mangel på kjever:
Det mest særegne ved agnataner er deres mangel på kjever. Mens mange fiskearter har utviklet kjever, har agnataner beholdt en kjevefri munn med en sirkulær eller oval åpning. Denne tilpasningen lar dem mate ved sug, og skape et vakuum som trekker i byttedyr.
2. Faryngeale strukturer:
Agnathans har spesialiserte faryngeale strukturer i halsen, som de bruker til fôring og respirasjon. Disse strukturene inkluderer velar tentakler og grenposer. Velar tentakler fungerer som et filterfôringsapparat, mens grenposer spiller en rolle i respirasjon og gassutveksling.
3. Vekter:
Agnathans har beskyttende skalaer som dekker kroppene sine, og gir fysisk forsvar mot rovdyr og miljøfarer. Disse skalaene kan være sykloid (glattkantet) eller placoid (tannlignende). Skalaene til noen agnataner, for eksempel lampreys, er sammensatt av et unikt proteinholdig materiale kalt keratin.
4. Lateral linjesystem:
Mange agnataner har et velutviklet lateral linjesystem, et sensorisk organ som hjelper dem å oppdage vannstrømmer, vibrasjoner og bevegelser i omgivelsene. Dette systemet hjelper dem med navigasjon, rovdyr unngåelse og byttedeteksjon.
5. Migrasjonsatferd:
Enkelte agnataner, som lampreys og sjø lampreys, viser migrasjonsatferd. Disse artene foretar langdistansebevegelser mellom ferskvannselver, der de gyter, til marine miljøer, der de fôrer og vokser. Migrasjon lar dem få tilgang til passende naturtyper og finne rikelig matressurser.
6. Parasittisk fôring (i noen arter):
Noen agnataner, for eksempel lampreys, har utviklet en parasittisk fôringsstrategi. Lampreys fester seg til annen fisk ved å bruke sine spesialiserte munner og rase tungen for å mate på vertens blod- og kroppsvæsker. Denne tilpasningen gjør dem i stand til å oppnå næringsstoffer uten å bruke energi på å fange byttedyr.
7. Filterfôring:
Hagfishes, en annen gruppe agnataner, har tilpasset seg filterfôring. De bruker sine slimfôrede munn og svelgstrukturer for å innta organisk materiale, inkludert døde eller råtnende organismer, fra havbunnen. Denne tilpasningen lar dem utnytte matkilder som annen fisk kanskje ikke kan bruke.
8. Redusert ossifisering:
I motsetning til mange andre virveldyr, har agnataner et brusk skjelett i stedet for et fullstendig ossifisert. Denne reduksjonen i beinmasse gir større fleksibilitet og smidighet i vannet, og gir dem en fordel i rovdyr unngåelse og manøvrering.
9. Bioluminescens:
Visse dyphavs agnataner, som Stillehavet, har bioluminescerende organer som produserer lys. Disse organene antas å ha funksjoner som intraspesifikk kommunikasjon, rovdyr avskrekking eller kamuflasje i de mørke avgrensede dybder.
10. Viviparity:
Noen agnataner, som Pacific Brook Lamprey, har utviklet viviparitet, noe som betyr at de føder live unge. Denne reproduktive strategien sikrer at de utviklende embryoene får beskyttelse og næring i mors kropp, og øker sjansene for å overleve i utfordrende miljøer.
Disse tilpasningene viser de forskjellige overlevelsesstrategiene og økologiske roller av agnataner i forskjellige vannlevende naturtyper. Til tross for deres eldgamle evolusjonære opprinnelse, fortsetter agnataner å vedvare og trives i moderne økosystemer, og viser frem motstandskraften og tilpasningsevnen til denne unike gruppen av kjeveløse fisk.