I diktet «Daggry, en fisker» brukes flere metaforer. En av de mest fremtredende er sammenligningen mellom himmelen ved daggry og et fiskernett. Diktet beskriver himmelen som et «grått nett» som er «kastet ut over havet», og stjernene som «sølvfisk» som er «fanget» i nettet. Denne metaforen antyder at daggry er en tid da himmelen er som et stort, omfavnende nett, og stjernene er som små, glitrende vesener som fanges og holdes inne i det.
I tillegg bruker diktet metaforen om talerens sjel som en «pram», og tankene som «årer». Dette antyder at sjelen er som en båt som navigerer gjennom vatnene av sitt eget bevissthet, og tankene er som årene som driver båten fremover. Gjennom disse metaforene skaper diktet en levende og fantasifull skildring av daggry og talerens indre reise, ved å bruke naturlige elementer og bilder for å formidle komplekse ideer og følelser.