1. Gjell: Gjeller er spesialiserte luftveisorganer som gjør at vannlevende dyr kan trekke ut oksygen fra vann. Fisk, krepsdyr, bløtdyr og mange andre vannlevende organismer har gjeller som lar dem utveksle oksygen og karbondioksid med omgivelsene.
2. Finner: Finner er vedheng som lar vannlevende dyr navigere og bevege seg effektivt gjennom vann. De gir stabilitet, manøvrerbarhet og fremdrift. Ulike typer finner, som brystfinner, bekkenfinner, ryggfinner og halefinner, har ulike funksjoner for balansering, styring og bevegelse.
3. Svømmeblære: Mange fisker har en svømmeblære, som er et indre gassfylt organ som hjelper dem med å kontrollere oppdriften og opprettholde posisjonen i vannet. Ved å justere volumet av gass i svømmeblæren kan fisken stige opp, ned eller forbli suspendert i ønsket dybde.
4. Slank kroppsform: Vanndyr har ofte strømlinjeformede kroppsformer som reduserer motstanden mens de svømmer. Dette lar dem bevege seg raskt og spare energi i vannet.
5. Webbed føtter eller svømmeføtter: Vannpattedyr, som sel, sjøløver og havskilpadder, har svømmehud eller svømmeføtter som hjelper til med svømming. Disse strukturene hjelper til med å drive dyrene gjennom vannet effektivt.
6. Spesielle sanser: Mange vannlevende dyr har spesialiserte sensoriske tilpasninger for å overleve i miljøet. Noen arter har forbedret syn som lar dem se i dårlige lysforhold eller dyp, mens andre har spesialiserte hørsels- eller ekkolokaliseringsevner for å navigere i grumsete farvann.
7. Beskyttende tilpasninger: Vanndyr kan ha skjell, skjell eller spesialiserte hudstrukturer som beskytter dem mot rovdyr, tøffe vannforhold og parasitter.
8. Osmoregulering: Vanndyr har effektive osmoregulatoriske mekanismer for å opprettholde den riktige balansen mellom salter og vann i kroppen. Dette er avgjørende i både saltvanns- og ferskvannsmiljøer.
9. Atferdstilpasninger: Enkelte vannlevende dyr viser atferdsmessige tilpasninger som forbedrer deres overlevelse, for eksempel å søke tilflukt i tilfluktsrom under vann, danne skoler eller grupper for beskyttelse, og bruke kamuflasjeteknikker for å unngå rovdyr.
Disse egenskapene bidrar til det fantastiske mangfoldet og vellykket tilpasning av dyr til vannmiljøer. Det er imidlertid viktig å merke seg at forskjellige arter kan ha unike kombinasjoner av disse egenskapene, eller andre spesialiserte tilpasninger, for å trives i deres spesifikke akvatiske habitater.