I ferskvannsmiljøer har fisk lavere osmotisk trykk sammenlignet med vannet. Dette betyr at de har en tendens til å miste vann til miljøet, som erstattes av aktivt å absorbere ioner og drikkevann. Ferskvannsfisk er tilpasset for å regulere deres indre saltnivå på denne måten.
Når det er plassert i saltvann, har miljøet en mye høyere saltkonsentrasjon sammenlignet med fiskens kropp. Dette skaper en osmotisk gradient der vann beveger seg ut av fiskens kropp i det saltere vannet. Som et resultat mister fisken viktig vann og elektrolytter, noe som fører til dehydrering og potensielt dødelige konsekvenser.
Videre påvirker den høye saltkonsentrasjonen i saltvann også fiskens cellulære funksjoner. Enzymer og proteiner i fiskens kropp kan bli forstyrret, noe som fører til organskader og funksjonsfeil. I tillegg inneholder saltvann forskjellige ioner sammenlignet med ferskvann, noe som kan forstyrre fiskens evne til å opprettholde ionisk balanse og regulere andre fysiologiske prosesser.
Oppsummert, plassering av en ferskvannsfisk i et saltvannsakvarium utsetter fisken til alvorlig osmotisk stress, dehydrering og forstyrrelse av cellulære funksjoner. Denne kombinasjonen kan raskt føre til fiskens død, noe som gjør det farlig å introdusere ferskvannsfisk i saltvannsakvarier.