Finner: De fleste haier har finner som hjelper dem å bevege seg, opprettholde balansen og styre i forskjellige retninger.
Tenner: Haier, er utstyrt med flere rader med skarpe tenner, som kontinuerlig regenererer, noe som gjør dem i stand til effektivt å gripe og sluke byttedyr.
Hud: Haiens hud er dekket av dermale dentikler, kalt placoid-skjell. Disse bittesmå, tannlignende strukturene skaper et fleksibelt, men slitesterkt beskyttende lag, som reduserer luftmotstanden mens du svømmer.
Øyne: Haiens øyne er spesialiserte for syn i forskjellige lysforhold som finnes i forskjellige vanndyp. Noen haiarter har niktiterende membraner, gjennomsiktige øyelokklignende strukturer som gir ekstra beskyttelse for øynene.
Nesebor: Haier har svært følsomme nesebor, noe som hjelper dem med å oppdage kjemikalier i vannet, inkludert potensielle matkilder.
Ampullae of Lorenzini: Disse elektroreseptorene, også kjent som geléfylte kanaler på hodet, kan føle selv svake elektriske felt generert av byttedyr eller potensielle kamerater.
Sidelinje: En serie trykkfølende celler løper langs kroppene deres, og hjelper haier med å oppdage bevegelser og vibrasjoner i vannet.
Spirakler: Noen haiarter har spirakler, små åpninger over øynene som lar vann strømme over gjellene selv når de hviler eller nesten er ubevegelige.
Motskygge: Mange haier viser motskygge, der den øvre delen av kroppen er mørkere mens magen er lysere. Denne naturlige kamuflasjen gjør det vanskelig for rovdyr eller byttedyr å oppdage dem.
Svømmeblærer: Noen haier, for eksempel solhaien, har en rudimentær svømmeblære som hjelper til med å regulere oppdriften.