Ferskvannsfisk:
- Ferskvannsfisk lever i et hypotont miljø, hvor konsentrasjonen av oppløste partikler (hovedsakelig salter) i vannet rundt er lavere sammenlignet med konsentrasjonen av partikler i kroppsvæskene deres.
- For å forhindre at vann kommer inn i kroppen gjennom osmose, har ferskvannsfisk utviklet flere tilpasninger:
- De har en relativt ugjennomtrengelig hud og spesialiserte strukturer kalt kloridceller i gjellene som aktivt transporterer salter fra vannet inn i blodet, og opprettholder en høyere indre saltkonsentrasjon.
- Nyrene deres spiller en viktig rolle i å regulere vann- og ionebalansen ved å selektivt reabsorbere vann og skille ut overflødige salter.
– De har en redusert produksjon av urin sammenlignet med marin fisk for å spare vann.
Sjøfisk:
- Marin fisk lever i et hypertont miljø, noe som betyr at konsentrasjonen av oppløste partikler i sjøvann er høyere enn kroppsvæskene deres.
- For å forhindre vanntap gjennom osmose, har marin fisk ulike tilpasninger:
– De drikker store mengder sjøvann og absorberer aktivt nødvendige salter fra det gjennom spesialiserte celler i gjellene og tarmene.
- Nyrene deres er modifisert for å skille ut overflødig salt og konsentrere urin for å spare vann.
– Huden deres er mindre gjennomtrengelig for vann sammenlignet med ferskvannsfisk.
Oppsummert må ferskvannsfisk aktivt hindre vann i å komme inn i kroppen, mens marin fisk må spare vann og aktivt absorbere salter fra det omkringliggende sjøvannet for å opprettholde vannbalansen og riktige fysiologiske funksjoner.