Isbjørner er ensomme rovdyr som er avhengige av sin skarpe luktesans og eksepsjonelle sniking for å jakte. De retter seg først og fremst mot sel, men de har også vært kjent for å jakte hvithval, hvalross og andre sjøpattedyr.
Forfølgelse:
Isbjørner forfølger ofte byttet sitt ved å ligge lavt på isen og blande seg inn i omgivelsene. De bruker sin utmerkede kamuflasje og tålmodighet til å komme nærme nok til å gjøre et vellykket angrep.
Forsegling:
En vanlig jaktteknikk brukt av isbjørner kalles "seling". De venter tålmodig i nærheten av pustehull eller sprekker i isen der seler kommer opp for å puste eller hvile. Når en sel dukker opp, kaster isbjørnen seg og drar den inn på isen.
Knusing og biting:
Når selen er på isen, bruker isbjørnen sine kraftige kjever og skarpe tenner til å knuse selens hodeskalle eller bite gjennom halsen, og forårsake alvorlige skader eller øyeblikkelig død.
Rømming:
Isbjørn er opportunistiske jegere og vil også jakte på kadaver som er etterlatt av andre rovdyr eller av naturlige årsaker. De har vært kjent for å spise hvalkadaver, selunger og til og med isbjørnunger som ikke har overlevd.
Sommerjakt:
I sommermånedene når havisen smelter og sel er vanskeligere å finne, kan isbjørner måtte stole på alternative matkilder. De kan jakte på land etter reinsdyr, moskus, eller skure på kadaver etterlatt av andre rovdyr.