En hypotese som har blitt foreslått for å forklare gepardens unike tilpasninger, er at de utviklet seg som murjegere, og spesialiserte seg i å jage ned byttedyr over korte avstander. Denne hypotesen støttes av flere bevislinjer, inkludert:
1. Cheetahs har en smal bygning og lange ben som lar dem ta lange skritt og dekke bakken raskt.
2. Deres fleksible ryggrad fungerer som en fjær, lagrer og frigjør energi i løpet av hvert skritt.
3. Deres ikke-tilbaketrukne klør gir ekstra trekkraft på bakken, slik at de kan akselerere og endre retning raskt.
4. Cheetahs har store lunger og høy hjerterytme, noe som gjør dem i stand til å puste og pumpe oksygen raskt til musklene.
Samlet antyder disse tilpasningene at geparder er spesielt designet for kortdistansesprinter. Denne hypotesen er også i samsvar med gepardens jaktatferd, som innebærer å jage ned byttedyr i åpne områder og bruke hastigheten deres til å overhale dem.
Til tross for deres imponerende hastighet, møter Cheetahs en rekke utfordringer i miljøet. De blir ofte utkonkurrert av større rovdyr, for eksempel løver og leoparder, som kan ta ned større byttedyr. I tillegg er geparder utsatt for en rekke sykdommer og skader, noe som kan redusere sjansene for å overleve ytterligere.
Til tross for disse utfordringene, er cheetahs fortsatt en viktig del av økosystemet. De spiller en rolle i å kontrollere befolkningen av byttesartene sine, og deres tilstedeværelse hjelper til med å opprettholde biologisk mangfold. Cheetahs er også en populær turistattraksjon, og bevaring av dem er viktig av både økologiske og økonomiske årsaker.