Bakgrunn
Rachel Carsons bok «Silent Spring» (1962) bragte frem de uforutsette konsekvensene av omfattende bruk av pesticidet diklorodifenyltrikloretan, kjent som DDT. I sent 1930- og tidlig 1940-årene ble DDT tungt brukt i USA og andre land. Det så ut som det perfekte pesticidet: effektivt mot mange vanlig insektskadegjørere, ingen skadelige bivirkninger og varig i miljøet. Det var nettopp denne miljøvarigheten, i både biotiske og abiotiske kilder, som forårsaket uforutsette problemer. Stoffet akkumulerte i vev hos dyr på land og i vannløp, og disse dyrene hadde påvisbare mengder av kjemikaliet. Fugler, spesielt rovfugler, opplevde alvorlige bestandsskred knyttet til DDT-bruk.
Giftighetseffekter: Bioakkumulering og biomagnifisering
Årsaken til at DDT var spesielt skadelig for rovfugler skyldes prosesser kalt bioakkumulering og biomagnifisering. DDT går inn i næringen gjennom bioakkumulering; dyreplankton forbruker det under spisning. Når en fisk spiser dyreplankton, tar den også opp DDT-en planktonen har i sine vev. Fisk spiser tusener av disse mindre organismer, hver med små mengder DDT, som akkumulerer i fiskens fettvev. Når en rovfugl, som en pelikan, spiser den fisken, inntar den alle kjemikaliene i fisken pluss de i andre byttedyr. Dette kalles biomagnifisering. Høyere opp i næringen en dyr står, mer pesticid kan det akkumulere, og mer sårbart er det for effektene.
Reproduktive effekter: Tynnere eggskall
Rovfugler var mer utsatt for DDT fordi de befinner seg øverst i næringen. Selv om DDT ikke er svært giftig for fugler, har det en kumulativ effekt som var tilstede i det rovfuglene spiste. Kjemikaliet forstyrret kalciumstoffskiftet hos fuglene, noe som førte til tynnere eggskall som knust under vekt av den hekkende forelderen. Bestandsantall av rovfugler – som fiskørn, ørner og pelikaner – synket drastisk da disse knuste hele egglegget sitt under hekking.
Dødelighetseffekter: Rødstruper og regnveier
Effektene av kjemikaliet er varige i miljøet. Ifølge Stanford University observerte forskere høye mengder dødsfall blant rødstruper etter behandling av et område med DDT. Fuglene dødde med rister, et karakteristisk symptom på DDT-forgiftning. Mer uvanlig var at fuglene fortsatt døde før videre sprøyting neste vår. Studier avdekket at regnveier åt jord og blader som inneholdt pesticidet. Rødstrupene åt deretter ormene, noe som viste seg giftig for fuglene.