Darwin observerte bemerkelsesverdige variasjoner i finke nebbstørrelser og -former på ulike øyer, hver tilpasset lokale matkilder. Markfinker hadde tykke nebb for frø, treffinker hadde spisse nebb for insekter, og kaktusfinker hadde slanke nebb for nektar.
Disse observasjonene støtte hans ideer om adaptiv stråling, naturleg utvalg, geografisk isolasjon og endemisme, og ble et hjørnefeste i hans evolusjonsteori.