1. Spesialiserte tenner: Planteetere har spesialiserte tenner som er tilpasset for sliping og tygging av plantemateriale. Disse tennene har ofte flate overflater eller rygger, som hjelper til med å knuse og bryte ned plantevev. Spesielt molarene deres er designet for effektiv sliping.
2. Kompleks fordøyelsessystem: Planteetere har et mer komplekst fordøyelsessystem sammenlignet med rovdyr. Fordøyelseskanalen deres er vanligvis lengre, noe som gir økt tid og rom for nedbrytning av plantemateriale. Dette utvidede fordøyelsessystemet letter gjæring og absorpsjon av næringsstoffer.
3. Fordøyelse av drøvtyggere: Mange planteetere, som kyr, sauer og hjort, er drøvtyggere. Drøvtyggere har en fire-kammer mage, som inkluderer vom, reticulum, omasum og abomasum. Vom er et stort gjæringskar hvor mikrober bryter ned plantecellulose til enklere forbindelser. Disse mikrobene produserer flyktige fettsyrer, som drøvtyggeren så kan absorbere og bruke som energikilde. De andre kamrene behandler maten videre og trekker ut næringsstoffer før den når magen, som fungerer på samme måte som magen til ikke-drøvtyggere.
4. Mikrobiell symbiose: Planteetere er ofte avhengige av symbiotiske mikroorganismer som befinner seg i fordøyelseskanalene deres. Disse mikrobene, som inkluderer bakterier, protozoer og sopp, produserer enzymer som hjelper til med å bryte ned komplekse plantekarbohydrater, proteiner og andre forbindelser. Planteeterne drar nytte av næringsstoffene som frigjøres av disse mikrobielle partnerne.
5. Selektiv fôring: Planteetere har evnen til å selektivt beite på plantedeler som er mer næringsrike og lettere å fordøye. De kan skille mellom ulike plantearter, ved å velge de som gir en bedre balanse av næringsstoffer og lavere konsentrasjoner av potensielt skadelige stoffer.
6. Fordøyelsessystem med høy kapasitet: Planteetere bruker ofte store mengder plantemateriale for å dekke deres ernæringsbehov. Fordøyelsessystemene deres har utviklet seg til å behandle og trekke ut næringsstoffer effektivt fra denne dietten med høyt volum.
7. Tilpasning til plantesekundære forbindelser: Planter produserer forskjellige sekundære forbindelser, som tanniner og alkaloider, som kan være giftige eller ubehagelige for mange dyr. Imidlertid har planteetere utviklet tilpasninger for å tolerere eller til og med bruke disse forbindelsene. Noen planteetere kan avgifte disse stoffene, mens andre kan binde dem i spesialisert vev eller skille ut dem.
8. Koprofagi: Noen planteetere driver med koprofagi, som innebærer å konsumere sin egen avføring. Denne praksisen lar dem trekke ut ekstra næringsstoffer fra delvis fordøyd plantemateriale og ytterligere bryte ned komplekse forbindelser ved hjelp av tarmmikrober.
Gjennom disse tilpasningene er planteetere i stand til å trekke ut de nødvendige næringsstoffene fra blader, gress og andre plantematerialer, til tross for utfordringene som den komplekse strukturen og sammensetningen av plantevev gir. Deres evne til å effektivt behandle og utnytte plantemateriale danner grunnlaget for landbaserte næringskjeder og økosystemer.