En dag feide en storm over engen, rev opp gresset og sendte de andre oksene som stemplet etter ly. Barnaby forble imidlertid rolig. Han visste at det kom en storm, og han følte en merkelig følelse av trøst i dens raseri. Han lukket øynene, og vinden sang ham en vuggevise.
Da stormen gikk, dukket de andre oksene frem fra gjemmestedene sine, slått og forslått. Men Barnaby sto høy, uskadd. Han så seg rundt på ødeleggelsene, de ødelagte grenene og de spredte bladene. Han visste at han kunne hjelpe.
Han brukte sine sterke horn for å rydde bort falne trær, slik at de andre oksene kunne beite. Han brukte sine kraftige høver for å flate den gjørmete bakken, noe som gjorde det lettere for alle å gå. Han var en mild gigant, men han var også sterk og ressurssterk.
De andre oksene, som en gang hadde hånet Barnaby for sin milde natur, var nå fylt av beundring. De så ham som en leder, en beskytter og en venn. De innså at styrke ikke bare kom fra aggresjon, men fra vennlighet og medfølelse.
Fra den dagen av var Barnaby ikke lenger bare en okse. Han var den milde giganten som beskyttet flokken hans, den rolige fornuftens stemme midt i kaos, og et vitnesbyrd om kraften i å være annerledes. Han viste de andre oksene, og verden, den sanne styrken ligger ikke i dominans, men i hjertet.