1. Muskelstruktur: Hurtigløpende dyr har vanligvis muskler som er rike på raske muskelfibre. Disse fibrene er i stand til å trekke seg sammen og slappe av raskt, noe som gir raske og kraftige bevegelser.
2. Skjelettstruktur: Dyr bygget for fart har ofte lange og slanke lemmer, som gir større skrittlengde og økt hastighet. I tillegg kan de ha fleksible ledd og fjærlignende sener som lagrer og frigjør energi under løping, og gir ekstra fremdrift.
3. Kardiovaskulært system: Hurtigløpende dyr har effektive kardiovaskulære systemer som leverer oksygen og næringsstoffer raskt til musklene. De har store hjerter, store lunger og et høyt antall røde blodlegemer for å lette oksygentransporten.
4. Luftveiene: Dyr tilpasset fart har effektive respirasjonssystemer som gir mulighet for rask gassutveksling. De har høye respirasjonsfrekvenser og kan ha spesialiserte strukturer, for eksempel luftsekker eller forstørrede lunger, for å maksimere oksygeninntaket.
5. Nervesystemet: Hurtigløpende dyr har et velutviklet nervesystem som muliggjør rask koordinering av muskelbevegelser. De har raske reflekser og kan behandle sensorisk informasjon raskt, slik at de kan reagere raskt og justere bevegelsene etter behov.
6. Aerodynamikk: Noen raskt løpende dyr, som geparder, har en slank, strømlinjeformet kropp som reduserer luftmotstanden og lar dem bevege seg gjennom luften med mindre motstand.
7. Energimetabolisme: Hurtigløpende dyr har effektiv energimetabolisme som gjør at de raskt kan generere og utnytte energi. De kan ha høye konsentrasjoner av energirike forbindelser, som ATP og glykogen, i musklene.
Det er viktig å merke seg at selv om disse faktorene generelt er assosiert med rask løping, kan de spesifikke tilpasningene variere avhengig av dyret og dets spesielle økologiske nisje.