Historisk sett var dyretesting den primære metoden for å evaluere duftsikkerhet på grunn av manglende alternative metoder og juridiske krav i enkelte land. Mangelen på validerte alternativer gjorde dyreundersøkelser nødvendige for reguleringsgodkjenning.
De siste årene har forbrukerkrav, regulatorisk press, og dyrevelferdsbekymringer drevet utviklingen av ikke-dyrmetoder, inkludert in vitro-analyser, datamodellering, og organ-på-chip-teknologier. Mange duftselskaper har faseut dyretesting, og reguleringsorganer som EU nå godtar alternativ data for sikkerhetsvurderinger.