– Etablering av klare mål og en enhetlig kommandostruktur ville ha bidratt til å forhindre feilkommunikasjon, infighting og bortkastet innsats.
Økt internasjonal støtte: Mangel på ekstern støtte hindret suksessen til mange opprør.
– Å søke politisk og militær støtte fra utenlandske regjeringer eller internasjonale organisasjoner før opprørene kunne ha styrket opprørene.
Bedre intelligens og sikkerhet: Mange opprør ble infiltrert og undertrykt av de regjerende myndighetene på grunn av utilstrekkelig etterretnings- og sikkerhetstiltak
– Styrking av rekognoseringsevner og kontraetterretningsarbeid ville ha bidratt til å motvirke statlig overvåking og infiltrasjon.
Større populær støtte: Noen opprør klarte ikke å få bred støtte fra befolkningen generelt.
– Å bygge allianser med ulike sosiale og økonomiske grupper, adressere populære klager og effektivt kommunisere målene for opprøret kunne ha tiltrukket seg bredere støtte.
Spenststyrke og tilpasningsevne: Opprørsbevegelser som manglet evnen til å tilpasse seg endrede omstendigheter og statlige mottiltak var mer utsatt for å mislykkes.
- Å utvikle fleksible strategier, diversifisere taktikk og opprettholde en desentralisert kommandostruktur ville ha forbedret deres motstandskraft.
Ta tak i økonomiske forskjeller og sosiale urettferdigheter: Mange opprør dukket opp som svar på dypt forankrede økonomiske ulikheter eller sosiale urettferdigheter.
– Å implementere tiltak for å løse disse underliggende problemene, som landreformer, sosiale velferdsprogrammer eller inkluderende styresett, kunne ha spredt misnøye og forhindret potensielle opprør.