1. Hypotonisk løsning: Normal saltvann har en konsentrasjon på 0,9 % NaCl, noe som gjør den til en lett hypoton løsning sammenlignet med blodplasmaet, som har en normal saltvannskonsentrasjon på ca. 0,9 %. Når det infunderes intravenøst, kan det hypotoniske saltvannet forårsake tilstrømning av vann til røde blodlegemer, noe som fører til en tilstand som kalles hemolyse. Hemolyse oppstår når røde blodceller brister på grunn av den osmotiske trykkforskjellen mellom cellene og den omkringliggende væsken.
2. Elektrolyttubalanse :Normal saltvann inneholder kun natrium- og kloridioner, og mangler andre essensielle elektrolytter som kalium, magnesium og kalsium. Disse elektrolyttene spiller avgjørende roller i ulike fysiologiske prosesser, og deres fravær kan forstyrre cellulære funksjoner. For eksempel kan lave kaliumnivåer påvirke nerve- og muskelfunksjonen, mens lave kalsiumnivåer kan svekke hjertets kontraktilitet.
3. Væskeoverbelastning :Siden vanlig saltvann er en hypotonisk løsning, kan den føre til væskeoverbelastning hvis den infunderes intravenøst. Løsningens hypotoniske natur får vann til å bevege seg fra det ekstracellulære rommet inn i det intracellulære rommet, og øker det totale væskevolumet i kroppen. Dette kan resultere i ødem, lungeødem og andre komplikasjoner forbundet med væskeoverbelastning.
4. Syre-base-ubalanse :Normal saltvann har en pH på rundt 5,5, som er lett sur. Gjentatt eller overdreven bruk av normalt saltvann til intravenøse formål kan forårsake metabolsk acidose på grunn av akkumulering av kloridioner. Dette kan forstyrre syre-basebalansen og påvirke ulike fysiologiske prosesser.
Derfor er det viktig å bruke isotoniske løsninger som 0,9 % NaCl med dekstrose (D5W) eller balanserte elektrolyttløsninger (som Ringers laktat) for intravenøse infusjoner for å unngå risikoen forbundet med bruk av vanlig saltvann.