1. Svømmeblære:Mange fisker har en svømmeblære, som er en intern gassfylt sekk som ligger nær ryggraden. Ved å kontrollere mengden gass i svømmeblæren, kan fisk øke eller redusere den totale tettheten. Når svømmeblæren fylles med gass, blir fisken mindre tett og stiger i vannet. Omvendt, når svømmeblæren tømmes, blir fisken tettere og synker.
2. Finner og kroppsbevegelser:Fisk bruker finnene og kroppsbevegelsene for å manøvrere vertikalt i vannet. For eksempel kan de blaffe bryst- og bekkenfinnene for å bevege seg oppover, eller bruke halefinnen for å drive seg selv nedover. Fisk kan også justere vinkelen på kroppen for å endre oppdriften.
3. Bein- og muskeltetthet:Skjelettstrukturen og muskelsammensetningen til fisk påvirker også oppdriften. Fisk med høyere andel bein og muskelvev er tettere enn fisk med mer fett eller brusk, og synker derfor lettere.
4. Osmotisk regulering:Noen fisk kan kontrollere oppdriften ved å justere konsentrasjonen av ioner i kroppsvæskene, spesielt kloridioner. Ved å endre saltinnholdet i vevet deres, kan fisk modifisere den totale tettheten.
5. Fettinnhold:Fett er mindre tett enn vann, så fisk med høyere fettinnhold har en tendens til å være mer flytende. Noen fisk, som tunfisk og makrell, har et fettlag under huden som hjelper dem med å opprettholde sin posisjon i vannsøylen.
Ved å kombinere disse mekanismene er fisken i stand til å kontrollere dybden i vannet og tilpasse seg ulike miljøer. Ulike fiskearter kan ha spesialiserte tilpasninger knyttet til deres foretrukne habitat og fôringsstrategier.