Forstyrrer trofiske interaksjoner: Bifangst påvirker ulike trofiske nivåer, inkludert topp rovdyr, forbrukere på middels nivå og lavere trofiske arter, og forstyrrer den naturlige flyten av energi og næringsstoffer i næringsnettet. Fjerning av nøkkelarter kan ha kaskadeeffekter gjennom hele økosystemet, endre overflod, oppførsel og interaksjoner til andre organismer.
Reduserer biologisk mangfold: Bifangst kan føre til nedgang og til og med lokal utryddelse av ikke-målarter. Tapet av biologisk mangfold reduserer motstandskraften og stabiliteten til marine økosystemer, noe som gjør dem mer utsatt for miljøendringer, som klimaendringer og forurensning.
Endrer økosystemstruktur og funksjon: Bifangst kan endre artssammensetning og overflod i et økosystem, noe som fører til endringer i økologiske roller og funksjoner. For eksempel kan fjerning av topprovdyr gjennom bifangst frigjøre byttedyrpopulasjoner fra predasjonspress, noe som potensielt kan forårsake overbefolkning og ytterligere økologiske ubalanser.
Truer truede arter: Mange bifangstarter er truet eller truet, noe som gjør deres tilfeldige fangst til et alvorlig bevaringsproblem. Bifangst kan hindre utvinningsinnsats og bidra til bestandsnedgang for disse sårbare artene.
Økonomiske konsekvenser: Bifangst kan gi økonomiske tap for fiskeriene ved å redusere verdien og kvaliteten på målfangsten. Kastet bifangst kan også skade fiskeredskaper og øke driftskostnadene. I tillegg kan bifangst skade omdømmet til fiskeriene, og påvirke forbrukernes etterspørsel etter sjømatprodukter.
Utfordrer bærekraftig fiskepraksis: Bifangst undergraver innsatsen for å fremme bærekraftig fiskepraksis og ansvarlig ressursforvaltning. Det hindrer oppnåelsen av økosystembaserte fiskeriforvaltningstilnærminger som tar sikte på å opprettholde integriteten og helsen til marine økosystemer og samtidig støtte bærekraftige fiskerier.
Begrenset data og overvåking: Bifangstdata er ofte ufullstendige eller mangelfulle, noe som gjør det utfordrende å vurdere hele omfanget og virkningen av bifangst på marine økosystemer. Utilstrekkelig overvåking og rapportering hindrer implementering av effektive forvaltningsstrategier for å redusere bifangst og redusere dens økologiske konsekvenser.
Å løse bifangstproblemet krever samarbeid mellom forskere, beslutningstakere, fiskere og andre interessenter. Implementering av tiltak som selektiv fiskeredskap, romlig forvaltning og sanntidsovervåking kan bidra til å minimere bifangst og fremme mer bærekraftig fiskepraksis, og sikre langsiktig helse og balanse i marine næringsnett.