I safirens rike i dypet av havet,
Hvor mysterier vever og underverk bevares,
En skapning av nåde og gjennomsiktig glede,
En manet dukker opp, en vansittig sprit.
Med tentakler som flyter, som drømmers tenner,
Den danser og pirouetter, i solkyssede glimt.
Dens eteriske form, en slør av ren salighet,
En symfoni av bevegelse, en væskelig kos.
Med øyne som speiler havets farge,
Den ser på verden med et rolig blikk.
Dens kropp, et maleri av ufortalte farger,
Glitrende nyanser, som gamle historier.
Med et sakt puls, glir den gjennom bølger,
Hvisker hemmeligheter til de undervannsgrotene.
En hypnotisk tilstedeværelse, både rolig og flink,
Maneten verkster naturens rytmiske slag.
I dens delikate berøring, en helbredende omfavnelse,
Den lindrer sjelen og bringer en rolig nåde.
Mens den flyter gjennom dybden, et lys i mørket,
Maneten visker: "I undren, ta flykt."