De nærmeste slektningene til tamme hunder er sjakaler, kojoter and ulver. Om tamme hunder utviklet seg direkte fra ulver eller fra en forhistorisk underart er ukjent. Det som er kjent, er hvordan deres forhold til mennesker har formet seg. Den mest sannsynlige teorien er at ulver begynte å råne langs menneskene bosetninger for ca. 100 000 år siden, og startet prosessen som ville skape den tamme hunden.
Begynnelsen
Kontakt med menneskelige bosetninger gav ulver fordel i naturlig utvalg. De ulvene som våget seg nær mennesker var bedre matet, sterkere og kunne dermed videreføre genene som initialt gjorde dem fryktløse. I utgangspunktet begynte de å tamme seg selv ved å videreføre gener som gjorde dem mindre redde for menneskelig tilstedeværelse. Det er også mulig at mennesker oppdraket ulveunger og innkorporerte dem i sitt daglige liv.
Natur og evolusjon
Denne eventuelle relasjonen mellom mennesker og ulver var uunngåelig. Ulver er sosiale flokkdyr. Etterhvert som en ulveunge vokser, utvikler den vedleggsadferd og begynner å vise dominante og underdanige stillinger. Ulvene gjenkjente en flokk i strukturen av menneskebosetninger, og deres sosiale natur lot dem tilpasse seg for å tilhøre. Snart tjente disse semidomestikerte dyrene som vakter og jegere og rydde opp rester rundt landsbyer.
Oldtidens mennesker og hunder
Den første tamme hunden tenkes å ha dukket opp mellom 10 000 og 15 000 år siden. Bevis finnes for at for 13 000 år siden korset hunder Bering landbro med en koloni tidlige mennesker. Hulebilder viser at hunder og mennesker levde sammen i 7000 f.Kr., og oldtidens egyptere holdt jakthunder rundt 4500 f.Kr. Greskere og romere begynte å bruke hunder både i krig og som følgesvenner rundt 300 f.Kr. Noen av dagens følgesvenner begynte å dukke opp i 1000 f.Kr. i Asia. En av de mest bemerkelsesverdige er shih tzu, som holdt av kinesiske keisere.
Regionale forskjeller
Diverse kulturer rundt verden har sett på hunder annerledes gjennom århundrene. Disse synene har påvirket hvordan tamme hunder har utviklet seg innenfor et samfunn. Islamske kulturer merket hunden som «uren», dermed ser utviklingen av semidomestikerte dyr som lever på kanten av samfunnet. Kinesere, likevel, så på hunden med respekt og beundring. Dette førte til utviklingen av noen av de første dvarg- og miniatur-raser. Hundearasutvikling har alltid vært avhengig av menneskenes behov i regionen.
Evolusjon og fremtiden
21. århundre har sett en trend mot raserent avle. færre nye raser dukker opp, og mer bevaringsinnsats er utøvet for eksisterende raser. Denne trenden har både fordeler og ulemper. Rasert avl fører til konsistent størrelse, form, farge og temperament. Det øker også konsentrasjonen av uønskede eller farlige gener i en liten genpool.