-
Historie
-
Sankthund oppsto i Sveits på 1500-tallet, men ble ikke kalt «Sankthund» før 1880. De fikk navnet fra et kloster på St. Bernards Pass i de sveitsiske Alper, som antas å være rasens opprinnelige hjem. De ble kalt «hospitshund» på den tiden. De antas å være etterkommere av den utdøde molosser-hunderasen og kanskje krysset med neapolitansk mastiff.
Funksjon
-
Eksperter diskuterer det opprinnelige formålet med å skape en så massiv rase, men munkene på St. Bernards Pass brukte hundene til selskap, redningsarbeid og som vakthunder. Nå er de primært kjæledyr, men kan også brukes til lett trekkarbeid og i underholdningsbransjen.
Størrelse
-
De er listet som gigantraser av nasjonale raseutstillingsorganisasjoner. De står i gjennomsnitt 90 cm høyt på skulderen og kan veie i gjennomsnitt 68 til 75 kg.
Identifisering
-
Sankthunder ligner ofte pelsete okser med sine massive, klossede kroppene og tynne, runde hoder. De har hengende ører, små øyne, en stor (vanligvis svart) nese og hudfold på ansiktet som en blodhond. De er alltid oransje-røde og hvite. De kommer nå i to pelslengder – en kort-håret og en annen med tykt medium-lengde hår. De har en utmerket luktfølelse og lever sjelden over ni år.
Advarsel
-
Sankthunder er utsatt for helseproblemer som hofteleddsdysplasi, hjerteproblemer, wobbler-syndrom, hudproblemer, øyelokkproblemer og spytter mer enn mange andre hunderaser.
Ekspertinnsikt
-
Sankthunder ble oppdrettet for å leve i kaldt vær, så selv de kort-hårete klare seg ikke så bra i varmt vær eller overopphetede rom om vinteren.
-