Gnuer setter seg på en kombinasjon av arvede atferdsmønstre og miljøsignal for å bestemme sine trekkingruter:
- Genetisk Arv: Gnuer har en indfødt trekkingatferd nedarvet gjennom generasjoner.
- Regnmønstre Og Vannetilgang: De trekker for å finne ferskt beite og vann, og følger regnmønstre.
- Flokkdynamikk: Bevegelser påvirkes av den kollektive atferden i store flokker.
- Ledelse: Dominante hanner, eller hingster, leder ofte flokkene ved bruk av kunnskap fra tidligere trekking.
- Miljøsignal: De setter seg på orienteringspunkter som fjell, elver og geografiske trekk.
- Læring Og Minne: Individer husker gode beiteområder og vannkilder fra tidligere trekking.
- Mellomartsinteraksjoner: Gnuer trekker ofte sammen med sebraer og gazeller, og drar nytte av delt kunnskap.
Summa summarum er gnu-trekking resultatet av genetisk predisponering kombinert med tilpasning til miljøforhold og lært erfaring.